Personae

Når tekst blir film

Tekst: Ragnhild Brochmann

Hva betyr egentlig filmkostymet for filmen? Klær skaper folk, sier ordtaket, men kan klær skape film? Kan klær i seg selv tenkes som narrativ drivkraft?1 Kan overfladisk estetikk fortelle mer enn ord og gester? Sofia Coppolas Marie Antoinette (2006) åpner opp for muligheten til å svare ja. Klær og film, form og innhold, smeltet sammen til en fortelling gjennom kostymets allestedsnærværelse.

For å tenke nytt rundt film, estetikk og kostymer kan vi gå til Jane Gaines’ artikkel: «Costume and Narrative: How Dress Tells the Woman’s Story» og ideer introdusert under avsnittet, «Costume in the Silent Film».2 Men, der Gaines ser muligheten for et oppvurdert filmkostyme i spenningen mellom film og klær som binære størrelser, åpner Marie Antoinette for det motsatte svar – kostymets egenverdi vunnet gjennom nettopp total underkastelse.
Derfor tematiserer de to første avsnittene i denne artikkelen, «Lyrisk narrasjon» og «Kostymeplot», hvordan, og på hvilken måte klærne både er og visualiserer historien om Antoinette, mens «Karaktertegning» utdyper tekstens nøkkelmomenter, hvordan Coppolas ekstraordinære kostymer underbygger et ordinært portrett, bakgrunnen for kostymets historiske trivialisering, og mulige årsaker til vår filmiske blindhet i møte med maksimalistisk medieestetikk. Intensjonen er ikke å overdrive kostymets betydning
i film generelt, snarere å illustrere en mulig rekkevidde. Som en sluttnote kan vi la Marie Antoinette stå som en tydelig illustrasjon
av hvordan klær og påkledning stadig vekk står i sentrum når moderne mennesker skal bevege seg fra hverdag til seremoni og høytid: klær som overgangsritual og nødvendig fremmedgjøring.
marie antoinette Sofia Coppolas Marie Antoinette er løst basert på Antonia Frasers revisjonistiske biografi, Marie Antoinette:
The Journey. I Coppolas utgave er den historiske og politiske konteksten tonet ned enda et hakk. Karaktertegningene er dempet og dramaturgien jevnet ut. Tilbake står et impresjonistisk flow of life – et overraskende ordinært portrett av en ekstraordinær skikkelse. Milena Canonero (Barry Lyndon) har tegnet kostymene.
I filmens anslag forsegles Marie Antoinettes skjebne: Moren, keiserinne Theresa av Østerrike, tilbyr Louis XV sin yngste datter og den franske kongen aksepterer på vegne av sønnesønnen, Louis Auguste. Slik sikres maktalliansen mellom Frankrike og Østerrike, forutsatt forøkelse av den franske kongerekken. Fjorten år gammel forlater Marie Antoinette barndomshjemmet til fordel for Versailles og et liv i full offentlighet – underlagt streng protokoll og en dekadent adel. Les mer i Personae nr. 4/2010