Personae

Fra rite til kitsch

Om vårt behov for noe mer enn oss selv

Siden tidenes morgen har mennesker vært involvert i rituelle handlinger, enten disse var naturreligiøse eller basert på en mystisk praksis. Det ligger mye assosiasjonskraft bare i ordene vi benytter om slike aktiviteter. Dåp, innvielse, immatrikulering, gudstjeneste, messe, julemesse, konfirmasjon, initiering, ja til og med festspillene i Bergen hører til ritualistenes høyborg. Alle disse aktvitetene involverer systemer og en eller flere handlings­rekkefølger som lar seg drøfte utfra et estetisk perspektiv. De involverer handlinger som griper direkte inn i menneskers behov for orden og system. Ting skal skje etter et mønster. Fraviker man mønsteret, blir det en slags «tremor of the Force», for å anvende Darth Vaders berømte ord. Ritualene kjennetegnes i tillegg av at de ikles en ytre estetisk form, som ofte er designet for å underbygge betydningen av handlingene som skjer under gjennom­føringen av ritualene. Dette estetiske kan bestå av talehandlinger (utrop, påkallinger, gjentagelser osv.) og klesdrakter som viser hvilken autoritet hovedpersonene i ritualet har.

Forskere og studenter på bildeanalyse, religionshistorie og symbollære har vært heldig med tidsalderen de lever i! Slik Roma under forfallsperioden frem mot delingen i 395 e.Kr. var en synkretismens tidsalder, slik er den vestlige sivilisasjon underlagt religions-shoppetismens ensidige forvirring. Det finnes ingen ende på hvordan man kan customize sin personlige tro, og vi ser følgelig en endeløs og svært interessant bruk og gjenbruk av religiøse og rituelle symboler. Dette kommer i tillegg til at begrepet «kunst» daglig utfordres og nye spesialiter og «kunst»-typer kommer til uttrykk. «De skjønne kunster» (les beaux-arts) var et produkt av rasjo­na­l­ismens og opplysningens tidsaldre, der katalogisering og typo­logisering sto høyt på dagsorden. De fleste områder av menneskelig virksomhet ble underlagt den samme øvelsen på denne tiden: Tenk bare på John Lockes Two Treatises on Government (1689) eller hans An Essay Concerning Human Understanding (1690),  Carl von Linnés opprinnelig tolvsiders Systemae naturae (1735), senere svært svært mye større, eller Charles de Secondat, Baron de Montesquieus Lovenes ånd (De l’esprit des lois) fra 1748. Genrene malerkunst, skulptur, grafikk, dans, musikk ble på 1700-tallet oppfattet som til­hørende en beslektet vitenskap, noe som lå hevet over lavere aktiviteter som for eksempel håndverk. 

[Les mer i Personae 3/4-2011]

Tekst Arnt Fredheim