Personae

Skjønnhet i styrke

Om de kunsthistoriske forutsetningene for vårt atletiske kroppsideal. Kropper kan være svært belastende for sine omgivelser! Så snart de er «for» et eller annet, altså for stor, eller for liten, eller for tynn eller for tykk, eller alle andre former for for’er (forsexy, for mørk, for lys, for rød, for hummerrød, for grønn, for blå osv.), sysselsetter de kjapt flere hjerneceller enn vi egentlig har ønske om. Å være menneske om våren i våre nordiske omgivelser, kan utgjøre et voldsomt stress for enkeltpersonens mentale helse, for da begynner alle å vise mer og mer av kroppene sine enn de normalt gjør i de lange vintermånedene. Det er en slags trygghet i tykke ullklær, store skjerf og høye vintersko, de lar oss puste ut og få tid til å tenke på andre ting enn legemets skjønnhet. For det er hele tiden i forhold til skjønnhetskategorien vi opererer, med en gang kroppen en vårdag begynner å få sollys på seg og flere og flere kaster klærne for å hylle de varmende strålene. Av personlig erfaring vet jeg hvilke kvaler en sommerdag kan gi en, der en vandrer uforberedt ned en bygate og blir perplekst opptatt av skjønnheten i en annen persons legeme. Eller det motsatte, for man kan som kjent bli likeså slått av en «stygg» kropp. At en «stygg» kropp kan bli så stygg at den i forhold til skjønnhetskategorien faktisk blir «skjønn», er et meget interessant paradoks i denne sammenhengen og en viktig drivkraft for kunstens fortsatte liv og utvikling. Etter at «skjønnheten» har vært dyrket for sin egen del i flere tusenår, har de senere århundrer i tiltagende grad konsentrert seg om, og latt seg fascinere av «styggheten». Aksen skjønt-stygt er sentral i forhold til en diskusjon rundt «den atletiske kroppen».

[Les mer i Personae 1/2-2012] [Kjøp pdf-utgave her og les med en gang]

Tekst Arnt Fredheim